FC Barcelona og totalfotball
En stil for publikum: å se noen risikere noe kan skape empati men også frustrasjon.
For litt over 50 år siden inntok Totalfotballen Barcelona. Først med treneren som hadde løftet FC Ajax Amsterdam fra en middelmådighet til en europeisk og nederlandsk storhet, Rinus Michels. Deretter, i klubbens 75 års jubileumssesong kom Johan Cruyff inn som trenerens forlengede arm inn i laget. Og det ble en ligatittel, for første gang på 14 år. Deretter forsterket de seg med Johan Neeskens. Dette inntoget har blitt et langt forhold til en fotballideologi der målsetningen er å vinne med stil. Bygd på tre hovedprinsipper: kollektivt spill over individuelt, skape og utnytte rom og å spille seg ut bakfra.
Johann Cruyff sa etter at Michels hadde gått bort: “Han etterlot seg et uslettelig inntrykk hos meg av hvordan jeg forsto spillet. Når du har ballen, må du sørge for at du har så mye rom som mulig, og når du mister den må du minimere rommet motstanderen har”.
Michels lærte bort totalfotball på to områder: Når laget hadde ballen, og når det andre laget hadde ballen. Med ballen i laget skulle det foregå posisjonsbytter i vertikale linjer; strukturert og innøvd. Cruyff var hjernen utpå banen for når og hvor, for eksempel her: VM-finalen 1974.
I forsvarsspillet var Neeskens hjernen og sjefen, han tok ut motstanderlagets sterkeste spiller mens resten av laget kjørte en offsidefelle der alle styrtet frem og nesten over midtstreken av banen: “the trapping of opponents are only possible when all the lines are pushed up and play close together” forklarte Michels.
Da Johann Cruyff ble Barcelona - trener sjøl førte han arven videre, ikke bare etter Michels men også arven etter Neeskens. Etter en og halv sesong i sjefsstolen fant han en ung katalansk arvtager: Pep Guardiola.
Cruyff kombinerte Guardiolas uselviske pasningsspill og evne til å lese farer som defensiv midtbane med en av verdens beste spillende midtstoppere: Ronald Koeman. Han var ikke bare spillende, han var en scoringsmaskin: Midtstopperen endte opp med 239 mål i karrieren, mer enn de fleste spisser sannsynligvis. Han er uten tvil en av tidenes beste offensive midtstoppere i fotballen. Da Koeman gikk opp i angrep fra Barcelonas bakre treer, kunne Cruyff rolig se fra sidelinjen at Guardiola leste det som idag kalles “rest-defense”: at det som skjer “bak ballen” slukkes før brannen starter. Treneren anerkjente at ikke var de raske og de var egentlig ikke forsvarere, men de leste spillet og brøt pasninger høyt oppe sammen. Der Cruyff ville ha laget. Lange baller i bakrommet bekymret ikke treneren, det kunne keeperen plukke opp og slo motstander crossere hadde han fart i sidestopperne til Koeman som kunne rydde opp. Det var bare å forsvare seg fremover: tre mann ordnet opp det som måtte komme gjennom, mente Cryuff.
Men Cruyff slet mer med individene i sitt sterke kollektiv. Mens han forsvarte urokråkene Romario og Stoichkov til det siste, slet han mer med mannen som på sett og vis hadde han rollen i laget som han selv hadde hatt i sin tid: danske Michael Laudrup. Hans evne til å “gli” inn i mellomrommet og plukke opp pasninger som på deilig vis ble servert Stoichkov, og indreløperne Amor og Bakero var en av de viktigste faktorene bak Barcas 4 ligatitler på rad i Spania og europacup-seieren i 1992. Men før Champions League - finalen 1994 var Laudrup utelat fra kamptroppen, de tre utlendingene de maksimalt kunne ha med var istedet Koeman, Stoichkov og Romario. Ingen dårlig trio. Men Laudrup tok konsekvensen av det, forlot Barca og gikk til Real Madrid der de vant ligaen og startet en periode med Real-dominans. Cruyff hadde valgt feil hester å satse på og var ute av Barca - jobben to sesonger etter finaletapet i 1994 mot Milan.
I 2008 ansatte Barcas styre Guardiola som ny hovedtrener for laget. Under sterk tvil. Jose Mourinho var isolert sett en sterkere kandidat, men med Cruyffs råd om å gå for den mest offensiv-tenkende av de to kandidatene gikk dermed arven videre da styret ansatte sin egen b-lags trener. Uten at noen visste det på dette tidspunktet klarte styret med denne ansettelsen å få kontroll over alle tre elementene i kravet til totalfotballen: kollektivet foran individet, skape/utnytte rom og spille seg ut bakfra. Guardiola skulle vise seg å håndtere verdensstjerner bedre enn både Michels og Cruyff, ikke minst ved å velge riktige spillere å satse på.
Først solgte han unna Deco, Ronaldinho og Zambrotta, mens Samuel E`to fikk ett år til på nåde før han også ble solgt. Så kom Zlatan men innfridde ikke trenerens krav og ble kjapt solgt videre. Før han fant sin egen Cryuff. Lionel Messi ble spilleren som endret alt taktisk for Barca og Guardiola. I rollen som falsk nier scoret han i 2010/11 sesongen 50 mål i liga, cup og e-cup. I alt sto han bak nærmere 100 mål med scoring eller assist. Det var uhørt i moderne fotball at en enkeltspiller kunne dominere så mye. Men Guardiola klarte å finne ut av hvordan de individuelle ferdighetene kunne passe inn for kollektivest beste.
Guardiola spilte også med en ren 4-3-3 formasjon, med en dyp sentral, i motsetning til Cruyffs 3-4-3 og den tradisjonelle nederlandske 4-2-3-1. På klubbens b-lag fant han en forbedret utgave av seg sjøl i Sergio Busquets, en sentral midtbanespiller så umulig å ta fra ballen og så sterk i frispilling bakfra at det ble innført et eget begrep: “press-resistant” når midtbanespillere skulle bedømmes. Og det dannet også grunnlaget for det som var kanskje det mest innovative Guardiola innførte: Ekstrem possession. “Barcelona 2008-2012 didn’t just play the best football – they forced the entire footballing world to rethink how the game should be played”. (Michael Cox, The Mixer).
Da Barcelona tapte semifinalen i Champions League i april 2010 ble det fødselen av et nytt begrep i fotballen: Radikal non-possession (Jonathan Wilson). For å overleve mot lag som Barcelona måtte lagene gi opp å presse: det handlet om å overleve uten å slippe inn mål istedet, og uten å ha ballen: denne kvelden klarte Inter Milan det, med Jose Mourinho i sjefsstolen.
I 2011/12 sesongen kom Mourinho tilbake til La Liga som trener for Real Madrid, med sin filosofi om at kontroll er viktigere enn ballbesittelse: “The team that has the ball is more likely to make a mistake. The team without the ball is more likely to be compact, solid, and prepared”. Real Madrid vant ligaen og hegemoniet var brutt. Guardiola trakk seg tilbake og sluttet i jobben som Barca-trener.
Da Tyskland gjennomførte “Das Reboot” som fotballnasjon, og kom tilbake til toppen, var totalfotballen en av inspirasjonskildene. Spesielt måten det ble presset på, og “vertikalitet”: fremoverspill, spill i lengderetningen. Et ungt og lovende tysk lag tok bronse i fotball-VM 2010, etter å ha blant annet kontret England og Argentina i senk. På benken satt assistent trener Hansi Flick. I VM 2014 vant Tyskland hele mesterskapet, med ett av Flicks innøvde angrepstrekk bak seiersmålet.
Og i sin forrige klubbtrener jobb før Barca hadde han Bayern Munchen og endte opp som en av to trenere som har vunnet alle 6 trofeer som kan vinnes nasjonalt og internasjonalt på en sesong: den tyske ligaen og cupen, Champions League, den europeiske supercupen og FIFA World Cup for klubber, i tillegg til den tyske superfinalen. Den andre? Pep Guardiola.
Flicks lag spiller med en høy offsidelinje: de forsvarer seg fremover. Så mye at Kylian Mbappe sprang i offside 12 ganger i 24/25-sesongens første El Clasico. Flick holder også liv i den mest ubestridte av alle elementer i totalfotballens formasjoner: bredde i angrep. Hans løsning er vertikalitet: Raphinha på venstrevingen ser ut som en norsk ving fra 90-tallet under Eggen eller Drillo: det løpes i bakrom så fort en Barca-spiller snur seg fremover med ballen. Mens Yamal på motsatt side av banen har et annet bevegelsesmønster: han passer på å holde seg i motstanderbacken sin synslinje hele tiden: en dribler og playmaker som han er. Men mens vingtypene endrer seg med trender har de alltid vært der i Barca og i totalfotballen.
Det er lett å se at sporene er der allerede, foreløpig mangler Flick sin Neeskens, sin Guardiola, sin Busquets. Han må nok finne det svaret før laget igjen går inn i en storhetstid.
Men ansettelsen av Flick har styrket klubbens fotballidentitet i en tid hvor økonomiske problemer og feilslåtte spillerkjøp kunne blitt det rådende omdømmet. Så lenge spillet gir håp, tilgis nok gamle synder og at unge spillere på laget enda ikke er modne for å vinne alt, samtidig er Barca med i alle konkurranser enda før sluttspurten av sesongen. Totalfotballen ble født i Amsterdam, men har slått rot i katalanernes hovedstad.
